Chapada Diamantina

Da jeg var å snoket inne på bloggen til Johanne i sted, oppdaget jeg at hun har skrevet at jeg skal skrive blogg. Hvor hun har den ideen fra aner jeg ikke, for jeg skriver bare en gang i måneden for tiden. Men siden Johanne ikke er så grei å ha med å gjøre når jeg ikke gjør som hun sier, så får jeg vel bare skrive da. Hva gjør man ikke for husfreden...
Jeg kan jo ikke skuffe dere stakkars to som fulgte linken hennes heller. Anyways:

Natt til lørdag tok vi nattbussen til nasjonalparken i Bahia, Chapada Diamantina. Her hadde vi på forhånd booket en pousada (jeg bruker med vilje ikke ordet h o s t e l.) i byen Lencois. Etter en iskald og noe humpette busstur var det 6 trøtte tryner som masjerte i stillhet opp til pousadaen vår kl 6 om morgenen. Stillheten ble kun brutt da Linn-Helene fikk øye på en kakkerlakk eller 6, samt når Norunn så duer.

Etter vel 2 timer i harde køyesenger på rom med ukjente mannfolk og uvisst antall dyr, gikk vi ned til frokosten hvor vi møtte på to kjenninger fra Salvador, Trine og Johanne. De overtalte oss til å bli med på tur, så kl 9 bar det avsted i jeepen vi skulle ralle i for dagen.

Vi kjørte litt før vi gikk ned til ei elv hvor vi badet og studerte apekatter med babyer. Deretter gikk turen opp på en fjelltopp for å få en flott 360grader utsikt over nasjonalparken. Her snublet guiden vår og holdt nesten på å ramle ned fra fjellet (det var stupbratt!!!) men han klarte å klamre seg fast til dagens helt: Marie Hegerberg, klarte å dra han opp.
Gudsjelov for det, for da fikk vi opplevd resten av turen som var grotter*2, badeplass/dyrepark, mygghellvette og slangesafari (vi så hvertfall en fra bilen...)

Slitne som vi var ble det ikke de store påfunnene denne lørdagskvelden. Godt var det for neste dag måtte vi alle være opplagte; vi skulle jo på ridetur!!!
3 spreke jenter fikk jeg overtalt til å bli med meg på det jeg savner aller mest i Norge: HEST!!!

Vi red inni skoger, over elver, gallopperte over sanddyner, så diamantarbeidere og sprang villmann gjennom tornebusker. Jeg fikk en hest jeg var svært fornøyd med! Sheriff var navnet og før jeg satte meg på ble jeg fortalt at han var som en Ferrari. Det stemte ganske bra det...!!!
Mens noen av de andre slet litt med å få fart i sine hadde jeg mer enn nok med å holde min tilbake. En gang misset jeg tøylene (jeg er ikke særlig vant til cowboytau...) og Sheriff FLØY over den brede elva. Jeg mener det, vi rørte ikke vannet! Rååågøy:D

Diamantgravere

Meg og Sheriff





Johanne

Ett hakk i gleden, eller skal jeg si leggen(?) var at jeg, ja nettopp; pådro meg ett hakk i leggen... Dette skjedde på den siste av våre to lunsjpauser, hvor vi badet i ei elv og hoppet fra de store steinene/klippene på den andre siden. Dette var kjempegøy helt til vi skulle tilbake for å dra videre. Selvfølgelig klarte jeg å treffe en stein under vannet. Da jeg kom opp sprutet blodet slik jeg trodde kun var mulig på film, men hestemannen, som akkurat hadde røykt sokkene sine med en innfødt indianerstamme, helte på noe skummelt noe fra ei brun flaske uten etikket, surra rundt litt filt og smelte i meg smertestillende. Da var vi klar for hjemveien!!! Den bestod av gallopp strake veien hjem. Herlig, selv med smerter som fy i foten.

Da vi kom tilbake dro vi på sykehuset, siden kuttet var ganske dypt. Mer lokalt sykehus finner man vel ikke. De renset såret med såpe, viste meg tommeln opp og sendte meg ut igjen med tidenes slappeste bandasje rundt leggen. Grunnet smerter og ubukelig fot dro jeg hjem en dag tidligere, så med dette var helgen i nasjonalparken over. Jeg har hatt det storveis da, jeg må bare få si det! Synd det ble sånn, men gjengen er en knallgjeng og stedet var utrolig fint!

Bildet under er ett stup før det teite hoppet.

P.S I dag, 4 dager etter jeg fikk kuttet, er det blitt værre og foten har fått feber, så i morgen blir det vel sykehusbesøk igjen. Krysser fingrene på ett bedre sykehus enn det forrige!


TCHAU